Et kart inneholder overraskende mye informasjon — hvis du vet hva du ser etter. Her er en enkel guide til de viktigste elementene du finner på et typisk norsk kart.
Høydekurver: terrengets fingeravtrykk
De sorte, buktende linjene er høydekurver. Hver linje forbinder punkter som ligger på samme høyde over havet. På de fleste kart i 1:50 000 er avstanden mellom kurvene 20 meter — altså stiger terrenget 20 meter fra én linje til neste.
Ligger kurvene tett, er det bratt. Ligger de langt fra hverandre, er terrenget flatt. Etter litt øvelse kan du «lese» landskapet rett fra kartet: daler, rygger, topper og sadler trer frem som om du ser terrenget ovenfra.
Stier og veier
Stier og veier vises med ulike strektyper, avhengig av kvalitet og bruk:
- Stiplet linje — sti eller tråkk. Kan variere i kvalitet, fra godt oppgått til knapt synlig.
- Tynn heltrukket linje — turvei eller traktorvei. Bredere og lettere å gå.
- Tykk heltrukket linje — bilvei. Grus eller asfalt.
På våre kart bruker vi offisielle data fra Kartverket, men vi supplerer med egne undersøkelser og Strava-data for å sikre at stiene faktisk er i bruk.
Orientering: nord er opp
Som på de fleste moderne kart peker toppen av kartet mot nord. Når du bruker kartet i terrenget, hold det slik at nord på kartet peker mot nord i virkeligheten (bruk kompass eller se etter kjente landemerker). Da stemmer alt — veier, vann, stier og terrengformer faller på plass.
Øvelse gjør mester
Det fineste med kartlesing er at det blir bedre jo mer du gjør det. og det vi også blir veldig glade for å høre er at våre kart ofte blir en samtalestarter.
Utforsk vårt utvalg av turkart, skikart og sykkelkart.