Kort oppsummert: Fire ting skiller kartene våre fra et automatisk generert kart. Utsnittet komponeres for hånd. Datakildene velges spesifikt for hvert område. Detaljene kvalitetssikres av folk som kjenner stedet. Og innholdet redigeres ned til det som faktisk gjør kartet lesbart. Kartene våre er ikke minimalistiske, de er informasjonstette.
Det er lett å tenke på et kart som noe som bare finnes. Du åpner en kartapp, zoomer inn, og der er alt. Men et kart du skal ha på veggen i tjue år er noe annet enn et skjermbilde. Her er de fire tingene vi bruker mest tid på, i den rekkefølgen de skjer.
1. Utsnittet: den første avgjørelsen, og den vanskeligste
Før vi tegner en eneste strek, bestemmer vi hva kartet skal vise. Det høres enkelt ut. Det er det ikke.
Et godt utsnitt skjærer ikke gjennom landskapet på steder som gjør vondt i øyet. Et fjellmassiv som er delt på midten av kanten, et vann som forsvinner ut av bildet, et løypenett som brått stopper. Alt dette gjør at kartet føles feil, selv for noen som ikke kan forklare hvorfor.
Samtidig skal det du faktisk er ute etter ligge godt plassert i flaten, ikke presset ut i et hjørne. Og helheten skal være balansert: land mot vann, tett mot åpent, detaljer mot ro.
Samtidig kommer du aldri unna å kutte. Kartet har en kant, og den kanten må gå et sted. Ferdigheten ligger ikke i å unngå kuttet, men i å legge det der det gjør minst skade, og der det ser ut som et bevisst valg og ikke en tilfeldighet.
Det er flere hensyn som trekker i hver sin retning, og det finnes sjelden en fasit. Derfor prøver vi mange varianter før vi lander, og derfor er utsnittet den delen av jobben som oftest avgjør om et kart blir godt eller bare greit.
2. Dataene: å velge de riktige kildene for akkurat dette området
Det finnes enormt mye kartdata. Utfordringen er ikke å finne data, det er å vite hvilke kilder som gjelder for akkurat dette området, og hvilke som ikke gjør det.
Kartverket er alltid fundamentet, med høydekurver, vassdrag, stier, veier og bebyggelse. Men hvert område har sine egne kilder i tillegg: kart fra lokale løypelag, kommunale kart, Nasjonal database for turruter, OpenStreetMap. Er vi usikre på om en sti faktisk brukes, sjekker vi Strava heatmap og ser hvor folk beveger seg i praksis.
Et skikart trenger andre kilder enn et skjærgårdskart, og et bymarkakart andre enn et fjellkart. Å vite hvilke, før man begynner, sparer uker og er en stor del av det vi kan.
3. Menneskene: det som ikke finnes i noen database
Dette er kanskje den delen folk blir mest overrasket over. En betydelig del av jobben er å snakke med folk.
Vi tar kontakt med løypelag, velforeninger og lokale ildsjeler. Vi spør i Facebook-grupper for området. Vi kontakter bedrifter og folk som ferdes der daglig, og vi ber om tilbakemelding på detaljer i utkastene: stemmer denne stien, går løypa virkelig hit, heter dette vannet dette lokalt?
Mange gir oss svar, og de svarene endrer kartene. Det er kunnskap som bor hos mennesker, ikke i filer, og den er ofte forskjellen mellom et kart som er teknisk riktig og et kart som stemmer med virkeligheten slik den oppleves på stedet.
4. Redigeringen: å bestemme hva som ikke skal med
Her ligger det meste av tiden, og det er den delen som er umulig å automatisere.
Hvis vi la inn alt vi har samlet, ville kartet blitt uleselig. En grå masse av linjer, navn og symboler. Så vi redigerer: bestemmer hva som skal med, hva som må vike, hvor stor skrift et sted skal ha, og hvor tett informasjonen kan ligge før øyet gir opp.
Det er en avveining vi gjør tusenvis av ganger per kart, og vi bruker svært lang tid på den. Ikke fordi vi er trege, men fordi hver enkelt av disse avgjørelsene er liten, og summen av dem er hele forskjellen.
Informasjonstett, ikke minimalistisk
Her skiller vi oss bevisst fra de stiliserte kartplakatene. Målet vårt er ikke å fjerne mest mulig til det bare står igjen et pent mønster. Målet er å ha så mye ekte informasjon som mulig, uten at kartet blir vanskelig å lese.
Det betyr at du kan stå foran et Dapa-kart i årevis og fortsatt oppdage noe nytt: et vann du ikke visste navnet på, en sti du ikke har gått, en topp du har sett hundre ganger uten å vite hvor høy den var. Et minimalistisk kart er ferdig med deg etter ti sekunder. Et informasjonstett kart er det ikke.
Det er også derfor kartene tar tid å lage. Se resultatet i skikartene, turkartene, skjærgårdskartene eller hele kartoversikten.
Ofte stilte spørsmål
Hvor lang tid tar det å lage et kart?
Uker. Mesteparten av tiden går ikke med til å tegne, men til å velge utsnitt, hente inn riktige kilder, verifisere detaljer med folk som kjenner området, og redigere ned innholdet til noe som er lesbart.
Hvilke datakilder bruker dere?
Kartverket er alltid fundamentet. I tillegg bruker vi OpenStreetMap, Nasjonal database for turruter, Strava heatmap, kart fra lokale løypelag og kommunale kart. Hvilke som gjelder, varierer fra område til område.
Hvorfor ser ikke kartene deres minimalistiske ut?
Fordi det er et bevisst valg. Vi vil ha mest mulig ekte informasjon på kartet uten at det blir uleselig. Et stilisert mønster er pent i ti sekunder, et informasjonstett kart holder på deg i årevis.
Snakker dere virkelig med folk når dere lager kart?
Ja, og det er en stor del av jobben. Vi kontakter løypelag, velforeninger, bedrifter og folk i lokale Facebook-grupper, og ber om tilbakemelding på detaljer i utkastene. Mye av det som gjør kartene presise, kommer derfra.
Restaurerer dere også gamle kart?
Ja, men det er en helt annen prosess. Les om hvordan vi restaurerer historiske kart.
Sist oppdatert: 2. august 2026.